Mainnan i buret

Det er selve seminaropplevelsen, noen bøker og en skolevei jeg skal skrive om, men litt bakgrunnsinformasjon trengs likevel:

«Mainnan i buret» er et forskningsprosjekt som handler om kriminalpsykiatri og om Kriminalasylet i Trondheim. Prosjektet involverer både historikere, kjønnsforskere og andre fagretninger. Hvis jeg får det som jeg vil, skal jeg samarbeide med dem og nyte godt av alt kildematerialet de har samlet. Derfor var jeg på seminar forrige tirsdag, i kapellet på Brøset.

Kriminalasylet ble opprettet i 1895 som en midlertidig institusjon for de kriminelt sinnsyke og (ikke-kriminelt) sinnsyke som ble ansett som farlige. I 1923 ble Reitgjerdet asyl opprettet, i dag kjent som Brøset. Da fikk Kriminalasylet en mer spesialisert funksjon, som et mottak for pasienter som ble overført fra fengsler eller et oppbevaringssted for de vanskeligste pasientene ved Reitgjerdet. Likevel ble ikke det «midlertidige» asylet lagt ned før i 1963, etter 68 år.

Og «mainnan i buret»? Tittelen er et sitat fra en åtte år gammel jentunge, som lurte på hvem alle mennene i buret egentlig var. Og som vanlig når man skal forklare noe for et barn, blir det med ett mye vanskeligere enn det virker i utgangspunktet. Hvordan forklare hva en kriminelt sinnsyk er, hvem som er det, hvorfor de må sperres inne?

Kriminalasylet lå i Kongens gate, midt i Trondheim sentrum. På bilder kan man se fangene i en luftegård omgitt av høye plankegjerder, mens de mater flokker av byduer. Reitgjerdet, eller Brøset, ligger derimot et stykke utenfor sentrum, den dag i dag omgitt av åker og eng og med en flott allé som fører fram til hovedbygget. I hektiske perioder og om vinteren går jeg forbi Brøset to ganger hver dag, fem dager i uken. Det er den raskeste veien mellom Dragvoll og hjem, og det er også den fineste.

En skolevei, noen bøker, et seminar

Når jeg går til skolen, hører jeg ofte på lydbøker. Men i lange perioder av gangen synes jeg at det fineste er å ikke høre på verken lydbøker eller musikk. Skoleveien gir meg tid til å tenke på alt det jeg ellers kommer til å bruke nattetimene på eller til å la tankene flyte. I en studenthverdag, i alle fall mens jeg var i masterinnspurten, er det å la tankene flyte nokså sjelden kost. Men midt mellom de to faste institusjonene i livet mitt, Hjemmet og Universitetet, fløt de likevel.

Det vil si: det var nettopp det de ikke gjorde. Etter å ha gått den samme veien jevnlig i tre år, har jeg oppdaget at tankene ikke flyter fritt i det hele tatt. Tankene følger et mønster, som går igjen dag for dag, uke for uke. De samme stedene vil vekke de samme assosiasjonene om og om igjen. Noen ganger kommer det nye assosiasjoner, men de legger seg stort sett oppå de som er der fra før. Noen eksempler blant mange: Hver gang jeg går forbi barnehagen, tenker jeg på da jeg jobbet i barnehage. Hver gang jeg går gjennom alléen, tenker jeg på Sherlock Holmes. Og hver gang jeg passerer hovedbygningen til Brøset, tenker jeg på to bøker: Karin Fossums De gales hus og Amalie Skrams Professor Hieronimus.

Hovedbygningen på Brøset har et historisk sus over seg. Det er gammeldags, ruvende og malt hvitt. Høye gjerder innrammer en luftegård langs den ene siden. Nå for tiden arbeider de med å fjerne hvitmalingen og få fram den røde mursteinen under den, og det kan på sikt få såpass store konsekvenser at jeg må tenke på Brontë-bøker i tillegg til Skram og Fossum. Men så lenge bygget fremdeles er hvitt, gammelt og enslig blant åkre og høye, forblåste trær, er det selve inkarnasjonen av et mye brukt litterært motiv: galehuset.

De to bøkene har det til felles at de handler om et slikt galehus. Jeg leste De gales hus da jeg var nokså ung, og bildet av et grått og høyt sinnsykehus er omtrent det eneste som står igjen. Professor Hieronimus leste jeg derimot ganske nylig. Den handler om Else Kant, som legger seg inn frivillig på en sinnsykeanstalt, for deretter å ikke slippe ut igjen. Kampen for å bli frisk blir til en kamp mot overlegen. Boken ble gitt ut i 1895, kort tid etter at Amalie Skram selv var innlagt. Den ble oppfattet som selvbiografisk, og overlege Knud Pontoppidan ble nødt til å si opp stillingen sin på grunn av oppstyret som fulgte. Boken er en av de første som gir den sinnsyke en egen stemme, en stemme som faktisk nådde fram til en større offentlighet og ble hørt.

Nå har jeg altså fått se Brøset på innsiden. Jeg har blitt låst inn gjennom hovedinngangen og spist lunsj i sørenden av bygget, som fra utsiden er helt dekket av eføy. Samtidig har jeg fått høre «sanne» historier om noen av fangene som tilbragte store deler av livet sitt på Reitgjerdet asyl. Selve seminaret ble holdt i det gamle kapellet, der fangene en gang i tiden fikk utdelt en enslig kake etter julegudstjenesten. Vinduene er buede og slipper inn sollys. Framme i rommet er det flotte vindusmalerier, som viser Jesu tilgivelse av den som synder.

Mange historier hører til et slikt bygg. De henger igjen til tross for laminatgulvet og suset av kontorarbeid i gangene. Når jeg leser og hører om Mainnan i buret, føler jeg en dobbel iver ved det å kunne få arbeide med prosjektet. Her møtes det sagnomsuste, litterære, alle tankene fra tre år med skolevei og en hard, historisk realitet som det er viktig å formidle. Hvem var mennene i buret? Hvorfor var de plassert der? Hvor kan vi finne deres stemmer?

Jeg skal imidlertid ikke lete etter svarene i pasientjournaler, men i forbryterbiografier, tidskriftsartikler og «forbryterromaner». Spørsmålene blir likevel mye de samme. Hvordan prøver litteraturen å hente den som står utenfor samfunnet inn i litteraturen? Hvilke svar gir de ulike tekstene på hvem disse mennene er og hvorfor de gjør som de gjør? Hvor ulike er skjønnlitteraturens svar fra sakprosaens? Hvis noen gir meg tre år med støttet forskningstid, er det slike spørsmål jeg skal bruke tiden på.

Imens kan dere jo sjekke ut Maktens bilder, som er et faktisk resultat av prosjektet: http://www.norsk-rettsmuseum.no/maktensbilder/index.html