Vårens bloggtematikk

Jeg trodde at tjuefemårskrisen var noe jeg kom til å hoppe over, en slags arbitrær, forventet krise som egentlig bare er tøys og tull. Hva skulle vel endre seg ved at man fyller tjuefem? Bare et tall! Jeg oppfører meg allerede som en noenlunde sprek pensjonist, så jeg kommer bare nærmere meg selv desto mer jeg eldes.

Det viser seg selvsagt at det året jeg fyller tjuefem innebærer ganske store endringer. Først og fremst er jeg nødt til å slutte å leve livet som om jeg allerede er en noenlunde sprek pensjonist. Statens lånekasse nekter å betale for det lenger. Denne skremmende innsikten kom i løpet av julen, og deretter fulgte det en hel rekke av dem.

Andre innsikt: jeg er ferdigutdannet. Det skjedde urovekkende plutselig til at jeg har sett det komme i fem år allerede. Det viser seg dessuten at det jeg har sagt i alle år, nemlig at jeg har utdannet meg til arbeidsledighet, i og for seg stemmer. I alle fall er jeg nå, som en tredje innsikt, både ferdigutdannet og arbeidsledig. Men dette var jeg jo forberedt på? Ikke bare tok jeg meg med den største selvfølge et år som poststudent, jeg begynte også prosessen med å sørge for å bli evig student. Joda. Men så kom det krypende en fjerde innsikt: at stipendiattilværelsen kanskje ikke er en reell mulighet likevel, i alle fall ikke med det aller første. Greit nok. Jeg tok noen dype magadrag og begynte å søke på jobber. Så fulgte innsiktsraset.

Femte innsikt: Rentene på studielånet begynner å løpe i august.
Sjette innsikt: Fy søren, så stort det studielånet har blitt!
Syvende innsikt: Man går ikke på jobbintervju med slitt skinnveske, hullete kåpe og tøyblomster i håret.
Åttende innsikt: Hvis man får seg konsulentoppdrag, bør man bli et enkeltmannsforetak.
Niende innsikt: Det finnes viktige papirer om økonomi som man må fylle ut selv.
Tiende innsikt: Jeg har et Coop-kort.

Samlet innsikt: Jeg er verken student eller pensjonist, jeg er voksen. Livet handler om mer enn Camilla Colletts breve og optegnelser.

Resultat: Tjuefemårskrise.

Heldigvis har jeg arvet både min fars pessimisme (krise) og min ømme moders optimisme (krisehåndtering). Jeg har nemlig bestemt meg på å hoppe rett i fanget på tjuefemårskrisen. En del av meg synes at det er på tide at jeg blir voksen og begynner å gjøre voksne ting. En ørliten del er til og med tilbøyelig til å være enig i at livet handler om mer enn Camilla Colletts breve og optegnelser. Derfor har jeg blitt med i en skrivegruppe, søkt på jobber, skrevet motivasjonslister med gode egenskaper jeg har, sagt "Ja!" til å være med på et seminar med forskningsprosjektet Galskapens fengsel og faktisk, allerede, og takket være Kristin Fridtun, fått meg et konsulentoppdrag for et lite forlag. Det er ikke verst!

Vårhalvårets bloggposter kommer med andre ord mest sannsynlig til å handle om kriser og krisehåndtering. Jeg håper at dere mine trofaste blogglesere vil være med på det også.