VG kan i dag fortelle meg at det er en sammenheng mellom EI, emosjonell intelligens, og orgasmer. La meg kort og overdrevet dedusere meg fram til hva dette innebærer:
Forskningen viser at kvinner med høy emosjonell intelligens, lettere får orgasmer. Ergo må vel kvinner med lav emosjonell intelligens ha vanskelig for å få dem? Minst 30% av kvinner sliter med å få orgasmer i det hele tatt. Her har jeg gått omkring og trodd at det har med en kombinasjon av manglende seksuell frigjøring og opplæring å gjøre, men VG gir meg altså det virkelige svaret: kvinner har lav emosjonell intelligens, og orgasmer kan de nok få om de går i kognitiv terapi. Ja. Det er sant.
Akk. Og vi som trodde at kvinnene var hysteriske, fulle av følelser, ute av stand til å kontrollere dem ---. Å! Vent. Det kan de jo fremdeles være, det beviser vel bare at alle deres sterke følelser mangler enhver form for intelligens bak seg.
Vi er med andre ord der vi alltid har vært.
11. juni 2009
10. juni 2009
En skyldig ode til rullekaken
I siste utgave av Mål og Makt* skriver Kjartan Helleve en fantastisk liten sak om hans egen lille vri på studentmat: rullekaken. Rullekaken som en finner på nærbutikkens hylle og som, ifølge Helleve selv "skal innehalde nitti prosent sukker og ti prosent tilsetjingsstoff". Jeg kjenner meg igjen. Å, som jeg kjenner meg igjen!
Riktignok var min rullekaketid en tid jeg la bak meg omtrent da jeg ble student, den tilhørte videregående. Da jeg ble student, ble jeg på forunderlig vis samtidig elitist. Det er nå jeg bare drikker løste fra Te- og Kaffehuset og boikotter aspartam og Coca Cola – ikke av politiske grunner, men fordi det er så flaut å bli knyttet til noe så ordinært og småborgerlig. Som enhver student er jeg fattig og ute av stand til å lage alle middager fra bunnen ( noe som også bunner i at det utelukkende er klesmoten jeg har tatt med meg fra femtitallet, og ikke et eneste husmorideal), men jeg holder meg til det øvre sjiktet av alt som er fælt. Spiser jeg frossenpizza, heter den Dr. Oetkers eller Casa di Mama. Spiser jeg Toro, prøver jeg å forkle det ved å putte oppi noe ferskt noe og late som ingenting. Selvsagt vet jeg at det ikke gjør saken bedre, snarere tvert imot, men jeg blir likevel hengende et sted i midten: Toro er greit, men jeg kan ikke bli sett død med en Grandiosa i handleposen.
Men på videregående, da var overgangen til småborgerlig elitisme bare så vidt påbegynt. Da skammet jeg meg ikke over en eneste av de merkelige matvanene jeg har, og som jeg nå gjør mitt beste for bare å utøve i all hemmelighet. Riktignok har jeg ikke klart å legge av meg den leie uvanen med å kjøpe et stykke brie og spise det helt, men det er stadig sjeldnere at jeg spiser rå nudler rett fra pakken. Eller, som temaet er: rullekake. Jeg spiste mye rullekake fra den lokale Remaen da jeg gikk på videregående. Som Helleve så fint poengterer, er det fine med rullekake at den lett strekker seg til mer enn ett måltid, siden den er så mektig som den er. Som han også beskriver, skal den helst spises hel: ”Det var å opne ho i enden og bite seg nedover”. Nettopp slik var mitt forhold til rullekake. Jeg kjøpte den, jeg spiste den, og jeg nøt den. Den er nitti prosent sukker og resten er noe mystisk med E-er foran, og den smaker slik også. Derfor var den selvsagt hele tiden en ”skyldig glede”, en lurer jo alltid litt på hvem som spiser Rema 1000-rullekaker på alvor. Er det for eksempel noen som serverer rullekaken oppdelt til kaffen i et vanlig hjem? Jeg kan ikke se det for meg. For meg er rullekaken for alltid knyttet til det å være 16-17, ha forbrenning på topp og ennå mangle sosiale sperrer for hva slags mat jeg inntar og hvor jeg inntar den. Som Helleve gjorde, kunne også jeg godt ha funnet på å ta med meg en rullekake på kino mens de andre tok med bøtter med popkorn og smågodt. Jeg tror til og med at jeg kan ha gjort nettopp det, selv om jeg i skrivende stund bare kan huske å ha tatt med en stor pakke med Pianos sjokoladepudding.
Rullekaken er et tilbakelagt stadium fordi skammen har sneket seg inn på meg. Jeg har hatt ett eneste tilbakefall siden jeg la Bergen by bak meg, og da involverte jeg Ellinor som en medskyldig og vi spiste opp rullekaken vår i hui og hast i skjul på hennes hybel. Likevel: jeg savner den iblant. Iblant får jeg et søtbehov som ingen hjemmebakt kake kan stille, og da kan det jo hende, nå som Helleve har vist at det finnes andre der ute, at jeg vil ty til rullekaken på ny.
* Mål og Makt 20009-1, s 28-29. ”Rullekake à la Hellings”
Riktignok var min rullekaketid en tid jeg la bak meg omtrent da jeg ble student, den tilhørte videregående. Da jeg ble student, ble jeg på forunderlig vis samtidig elitist. Det er nå jeg bare drikker løste fra Te- og Kaffehuset og boikotter aspartam og Coca Cola – ikke av politiske grunner, men fordi det er så flaut å bli knyttet til noe så ordinært og småborgerlig. Som enhver student er jeg fattig og ute av stand til å lage alle middager fra bunnen ( noe som også bunner i at det utelukkende er klesmoten jeg har tatt med meg fra femtitallet, og ikke et eneste husmorideal), men jeg holder meg til det øvre sjiktet av alt som er fælt. Spiser jeg frossenpizza, heter den Dr. Oetkers eller Casa di Mama. Spiser jeg Toro, prøver jeg å forkle det ved å putte oppi noe ferskt noe og late som ingenting. Selvsagt vet jeg at det ikke gjør saken bedre, snarere tvert imot, men jeg blir likevel hengende et sted i midten: Toro er greit, men jeg kan ikke bli sett død med en Grandiosa i handleposen.
Men på videregående, da var overgangen til småborgerlig elitisme bare så vidt påbegynt. Da skammet jeg meg ikke over en eneste av de merkelige matvanene jeg har, og som jeg nå gjør mitt beste for bare å utøve i all hemmelighet. Riktignok har jeg ikke klart å legge av meg den leie uvanen med å kjøpe et stykke brie og spise det helt, men det er stadig sjeldnere at jeg spiser rå nudler rett fra pakken. Eller, som temaet er: rullekake. Jeg spiste mye rullekake fra den lokale Remaen da jeg gikk på videregående. Som Helleve så fint poengterer, er det fine med rullekake at den lett strekker seg til mer enn ett måltid, siden den er så mektig som den er. Som han også beskriver, skal den helst spises hel: ”Det var å opne ho i enden og bite seg nedover”. Nettopp slik var mitt forhold til rullekake. Jeg kjøpte den, jeg spiste den, og jeg nøt den. Den er nitti prosent sukker og resten er noe mystisk med E-er foran, og den smaker slik også. Derfor var den selvsagt hele tiden en ”skyldig glede”, en lurer jo alltid litt på hvem som spiser Rema 1000-rullekaker på alvor. Er det for eksempel noen som serverer rullekaken oppdelt til kaffen i et vanlig hjem? Jeg kan ikke se det for meg. For meg er rullekaken for alltid knyttet til det å være 16-17, ha forbrenning på topp og ennå mangle sosiale sperrer for hva slags mat jeg inntar og hvor jeg inntar den. Som Helleve gjorde, kunne også jeg godt ha funnet på å ta med meg en rullekake på kino mens de andre tok med bøtter med popkorn og smågodt. Jeg tror til og med at jeg kan ha gjort nettopp det, selv om jeg i skrivende stund bare kan huske å ha tatt med en stor pakke med Pianos sjokoladepudding.
Rullekaken er et tilbakelagt stadium fordi skammen har sneket seg inn på meg. Jeg har hatt ett eneste tilbakefall siden jeg la Bergen by bak meg, og da involverte jeg Ellinor som en medskyldig og vi spiste opp rullekaken vår i hui og hast i skjul på hennes hybel. Likevel: jeg savner den iblant. Iblant får jeg et søtbehov som ingen hjemmebakt kake kan stille, og da kan det jo hende, nå som Helleve har vist at det finnes andre der ute, at jeg vil ty til rullekaken på ny.
* Mål og Makt 20009-1, s 28-29. ”Rullekake à la Hellings”
1. juni 2009
Kognitiv fortellekløe
I dag har jeg forlest meg. Jeg merker det ved at tankene mine har tatt form av en fortellerstemme som nekter meg å la tankene mine gli i ett med det jeg oppfatter som meg selv. Tankene mine insisterer på å være i forgrunnen, på å ha en egen stilart og på å beskrive og kommentere alt jeg gjør og alt jeg ser; de har simpelthen blitt til en objektiv og allvitende fortellerstemme i mitt eget hode. Og stemmen er ikke en gang enhetlig og stilren i dag. Når den er det, og jeg for eksempel får sitte i ro på en buss og la tankene flyte, er det behagelig å ha en fortellerstemme i hodet for en stund. Jeg dikter sammenhengende historier i tankene mine, med aristotelisk struktur (begynnelse, midte, slutt) og god avsnittsbygging – jeg liker meg da. Det er som å ha en egen, uforpliktende bok gående i tankene, som ikke krever noen anstrengelse og som nesten overrasker meg selv med plotvriene sine iblant. Dessuten pleier stemmen å minne mistenkelig mye om hvilken forfatter det enn var jeg leste sist, det være seg Hamsun eller Virginia Woolf eller hvem som helst jeg for øyeblikket har pløyd meg gjennom noen verker av: og som regel pløyer jeg meg gjennom verker av folk jeg liker.
I dag, derimot, har jeg forlest og forskrevet meg og fortellerstemmen er fragmentert og irriterende. Alle kan vel relatere seg til det å ha en fryktelig dårlig sang på hjernen, såkalt kognitiv kløe? Jeg tror jeg er rammet av nøyaktig det samme, bare på fortellerstemmebasis. Trolig er det først og fremst Arne Melberg som er den skyldige (med sin enerverende tendens til å la alt oscillere), men den er også et sammensurium av alt det merkelige jeg har konsumert på litteraturfronten i dag. Den begynner i alle fall nye stubber hele tiden, med plagsomt mange adjektiver og poetiske vendinger. Til og med språket varierer, mellom bokmål og nynorsk, norsk og engelsk, alt etter hva som stilmessig passer øyeblikket best. Jeg setter meg på sykkelen min og tråkker hjemover: we’re gaining speed sier fortellerstemmen som er tankene mine. Og jeg kjenner at jeg ikke orker. Jeg har lest så mange bøker, jeg vil helst ta fri og ikke tenke på litteratur, men i tankene er jeg plutselig litteratur. Det er ingen måte å slippe fra det på, for jeg klarer ikke å kople av og tenke på noe annet. Mine egne tanker insisterer på å fremmedgjøre meg fra meg selv og fra virkeligheten, du er fiksjon sier den, og gjør meg straks etter om til en beretning i tredjeperson: Hun puster endelig frisk luft igjen, etter timer der luften innendørs har prikket omkring neseregionen fordi den er for varm og tung. Ja. Det stemmer, det. Og jeg er fryktelig lei av å være litterær, av å danne avsnitt etter avsnitt i tankene som ikke kan skrives ned noe sted og som blir borte før fingrene mine får samlet seg om pennen eller trykket ned tastene på tastaturet. Om det fantes tankediktafoner! Da, kanskje. Nå vil jeg bare at tankene skal bli mine egne igjen og tillate at jeg eksisterer utenfor alle bøkene, og at jeg kan kjenne på den friske luften uten å samtidig beskrive det eksplisitt i tankene mine mens tanke-Melberg leter etter nok en anledning til å få si oscillere.
Passende nok har jeg lest veldig mye om å forlese seg i dag, om sentimental 1700-tallslitteratur og didaktiske egenskaper, om at litteratur kan være farlig. Vel tenkte de mest på at litteraturen kan plante all slags obskøne tanker i hodene på dydige ungpiker som ikke bør vite noe om verdens realiteter (det ville jo ødelagt hele gleden ved øyeblikket der den hardt og brutalt slår ned på dem likevel), men jeg benytter anledningen til å hevde at quixotisme fremdeles gjelder i dag, og at det er søren så plagsomt. Jeg er sikker på at det i sin ytterste konsekvens er direkte farlig, og at en kan bli splitter pine gal og/eller gi seg i kast som hobbyforfatter. Jeg gleder meg i alle fall fryktelig til jeg får sommerferie og kan ta tilbake herredømmet over egne tanker.
I dag, derimot, har jeg forlest og forskrevet meg og fortellerstemmen er fragmentert og irriterende. Alle kan vel relatere seg til det å ha en fryktelig dårlig sang på hjernen, såkalt kognitiv kløe? Jeg tror jeg er rammet av nøyaktig det samme, bare på fortellerstemmebasis. Trolig er det først og fremst Arne Melberg som er den skyldige (med sin enerverende tendens til å la alt oscillere), men den er også et sammensurium av alt det merkelige jeg har konsumert på litteraturfronten i dag. Den begynner i alle fall nye stubber hele tiden, med plagsomt mange adjektiver og poetiske vendinger. Til og med språket varierer, mellom bokmål og nynorsk, norsk og engelsk, alt etter hva som stilmessig passer øyeblikket best. Jeg setter meg på sykkelen min og tråkker hjemover: we’re gaining speed sier fortellerstemmen som er tankene mine. Og jeg kjenner at jeg ikke orker. Jeg har lest så mange bøker, jeg vil helst ta fri og ikke tenke på litteratur, men i tankene er jeg plutselig litteratur. Det er ingen måte å slippe fra det på, for jeg klarer ikke å kople av og tenke på noe annet. Mine egne tanker insisterer på å fremmedgjøre meg fra meg selv og fra virkeligheten, du er fiksjon sier den, og gjør meg straks etter om til en beretning i tredjeperson: Hun puster endelig frisk luft igjen, etter timer der luften innendørs har prikket omkring neseregionen fordi den er for varm og tung. Ja. Det stemmer, det. Og jeg er fryktelig lei av å være litterær, av å danne avsnitt etter avsnitt i tankene som ikke kan skrives ned noe sted og som blir borte før fingrene mine får samlet seg om pennen eller trykket ned tastene på tastaturet. Om det fantes tankediktafoner! Da, kanskje. Nå vil jeg bare at tankene skal bli mine egne igjen og tillate at jeg eksisterer utenfor alle bøkene, og at jeg kan kjenne på den friske luften uten å samtidig beskrive det eksplisitt i tankene mine mens tanke-Melberg leter etter nok en anledning til å få si oscillere.
Passende nok har jeg lest veldig mye om å forlese seg i dag, om sentimental 1700-tallslitteratur og didaktiske egenskaper, om at litteratur kan være farlig. Vel tenkte de mest på at litteraturen kan plante all slags obskøne tanker i hodene på dydige ungpiker som ikke bør vite noe om verdens realiteter (det ville jo ødelagt hele gleden ved øyeblikket der den hardt og brutalt slår ned på dem likevel), men jeg benytter anledningen til å hevde at quixotisme fremdeles gjelder i dag, og at det er søren så plagsomt. Jeg er sikker på at det i sin ytterste konsekvens er direkte farlig, og at en kan bli splitter pine gal og/eller gi seg i kast som hobbyforfatter. Jeg gleder meg i alle fall fryktelig til jeg får sommerferie og kan ta tilbake herredømmet over egne tanker.
25. mai 2009
Nærbutikkfrykt: et svar
Sunniva skriver om nærbutikkfrykt: hva tenker egentlig de ansatte om deg når de har begynt å kjenne deg igjen: ”Der er hun som alltid handler på søndager og kjøper den billigste juicen”? Vel, jeg har selv jobbet i en nærbutikk i en kort periode av mitt liv, og det er en periode jeg aldri helt kommer over og gjerne slenger ut en anekdote om i ny og ne. Og det må innrømmes at jeg mang en gang lot min frustrasjon over et utrolig lite givende yrke gå ut over kundene mine. I tankene, selvsagt, med et søtt påklistret smil og noen halvskjulte himlinger med øynene som det eneste en kunne skimte i overflaten. Jeg så på mennene med pannebånd og svett hår som kom innom etter fotballtreningen for å kjøpe Vi Menn og klarte nesten ikke skjule et distansert hånflir. Jeg himlet med øynene bak ryggen til den dresskledte unge mannen som alltid stormet inn i butikken og røsket til seg Dagens Næringsliv, mens han knuget mobiltelefonen med den andre. Faktisk analyserte jeg ofte varene til hvem det skulle være, og så diktet jeg mer og mindre flatterende historier om hva slags personer kundene var. Hva skal man mon ellers underholde seg med i de lange timene med maskinverdig arbeid? Jeg registrerte med et skadefro smil at det tydeligvis ikke funket for den kjempetykke damen at hun kjøpte to flasker Pepsi Max hver dag, framfor sukkerholdige og fæle Coca Cola. Jeg kritiserte foreldre i fleng i harde tankelag fordi de lot ungene skrike seg til godteri og deretter til og med lot dem spise det før de var kommet seg gjennom kasseområdet. Og når noen kom inn i butikken tre minutter før stengetid og tok seg en handlevogn med den mest selvsagte ro! Da tenkte jeg mye stygt, da.
Og, vel, jeg kjenner meg godt igjen i Sunnivas nærbutikkfrykt. Jeg vet at den kan være godt begrunnet. Jeg vet at det er slik at den butikkansatte tenker ”jaha - du skal ha deg i kveld?” om du kjøper kondomer. Jeg vet at de faktisk tenker på deg som lavmåls dersom du kjøper både Se&Hør og Her&Nå. Vel, potensielt: om de er som meg. Og noe tenker de nok, om enn de ikke er så elitistiske og arrogante som jeg kan finne på å være.
Men så vet jeg også at alle analytiske eller sure tanker ble glemt igjen ganske umiddelbart, og at analysen av Sunnivas varer trolig ville fått meg til å tenke ”Hm. Student?” og sikkert ikke noe mer. Tross alt var det i bunn og grunn en respons på lange og kjedsommelige timer, rett og slett en overlevelsesstrategi. Og så jeg unge gutter som handlet inn bakevarer eller barn som hadde fått tak i småpenger til godteri, var jeg like raus med de trivelige tankene som med de slemme. Noen stamkunder ble jeg til og med riktig glad i.
Til syvende og sist blåser jeg som regel i nærbutikkfrykten min og lar dem tenke det de tenke vil, mens jeg selv sender stakkarene bak kassen en sympatiserende tanke. For det aller verste ved å være butikkansatt var de fine solskinnsdagene der folk løp inn og ut og kjøpte kurver med jordbær eller is og boller som de skulle nyte der ute. I solen. I friheten. ”Gni det inn, ja!” tenkte jeg da.
Og, vel, jeg kjenner meg godt igjen i Sunnivas nærbutikkfrykt. Jeg vet at den kan være godt begrunnet. Jeg vet at det er slik at den butikkansatte tenker ”jaha - du skal ha deg i kveld?” om du kjøper kondomer. Jeg vet at de faktisk tenker på deg som lavmåls dersom du kjøper både Se&Hør og Her&Nå. Vel, potensielt: om de er som meg. Og noe tenker de nok, om enn de ikke er så elitistiske og arrogante som jeg kan finne på å være.
Men så vet jeg også at alle analytiske eller sure tanker ble glemt igjen ganske umiddelbart, og at analysen av Sunnivas varer trolig ville fått meg til å tenke ”Hm. Student?” og sikkert ikke noe mer. Tross alt var det i bunn og grunn en respons på lange og kjedsommelige timer, rett og slett en overlevelsesstrategi. Og så jeg unge gutter som handlet inn bakevarer eller barn som hadde fått tak i småpenger til godteri, var jeg like raus med de trivelige tankene som med de slemme. Noen stamkunder ble jeg til og med riktig glad i.
Til syvende og sist blåser jeg som regel i nærbutikkfrykten min og lar dem tenke det de tenke vil, mens jeg selv sender stakkarene bak kassen en sympatiserende tanke. For det aller verste ved å være butikkansatt var de fine solskinnsdagene der folk løp inn og ut og kjøpte kurver med jordbær eller is og boller som de skulle nyte der ute. I solen. I friheten. ”Gni det inn, ja!” tenkte jeg da.
14. mai 2009
Den som tingleter skal til slutt finne noe fint
Jeg var på sykkeltur i går, for etter at jeg fikk sykkel går jeg stort sett ingen steder. Jeg sykler til skolen og omveier hjem fra skolen og korte turer til mennesker det bare ville tatt minutter å gå til og jeg sykler til fester og hjem igjen etterpå. Det er fint å ha hjul (og verkende muskler).
I går syklet jeg med Bjarke, og vi syklet riktig langt: blant annet rundt hele friluftsområdet ved Lade og til Østmarka. På veien fant vi et klatreberg som vi stoppet ved for å klatre i. Jeg fant meg en riktig fin hylle med mye plass og bra utsikt, og klarte ikke å bestemme meg for om jeg helst ville vært cowboy, indianer eller bare fjelløve i barndommens fiksjonsverdener, så perfekt var den for allting på en gang. Da jeg til slutt fikk meg ned fra hyllen igjen, klatret jeg litt sporadisk rundt andre steder, og da så jeg dette:
Jeg plukker ofte opp papirer og andre spennende ting jeg finner langs veien. Handlelister, som regel, men noen ganger også en beskjed til Simon om at det er "yogert" i kjøleskapet og at mamma kommer hjem i firetiden, eller jeg finner noens byggeplan over en hytte. Da jeg så denne firkantede plankebiten på en hylle i berget, tenkte jeg straks "BOK!" og så "Bok? Planke? Planke med tekst på?". Jeg er en evig litteraturviter. I alle fall klatret jeg ned for å undersøke, og snudde til og med den kjedelig utseende plankebiten om - en vet jo aldri når verden likevel rister et ess ut av ermet. Slik så den ut på undersiden:
For en fangst! Eller hva? Jeg kan ikke se bort ifra at det er en Guds engel selv som har lagt den der i bergveggen, for at jeg skal finne den og omvendes. Men viktigere er det at jeg blir så fryktelig glad av å få mine evige ideer om fiksjon og symboler belønnet en gang iblant. Jeg liker å tenke at når blikket mitt lander på en uvanlig utseende trebit i en bergvegg, betyr det noe. Verden liker å respondere med hånlatter og søppel. Jeg vet ikke hvor mange plastflasker jeg har løftet opp fra fjæren uten at det har vært en flaskepost. Jeg vet ikke hvor mange film- og bokkarakterer jeg har misunnet fordi de aldri undersøker uten å finne. Så funnet av et lite ikon i en bergvegg får meg til å føle meg belønnet av verden selv: det gjorde en allerede kjempefin sykkeltur til et helt lite eventyr.
I går syklet jeg med Bjarke, og vi syklet riktig langt: blant annet rundt hele friluftsområdet ved Lade og til Østmarka. På veien fant vi et klatreberg som vi stoppet ved for å klatre i. Jeg fant meg en riktig fin hylle med mye plass og bra utsikt, og klarte ikke å bestemme meg for om jeg helst ville vært cowboy, indianer eller bare fjelløve i barndommens fiksjonsverdener, så perfekt var den for allting på en gang. Da jeg til slutt fikk meg ned fra hyllen igjen, klatret jeg litt sporadisk rundt andre steder, og da så jeg dette:
Jeg plukker ofte opp papirer og andre spennende ting jeg finner langs veien. Handlelister, som regel, men noen ganger også en beskjed til Simon om at det er "yogert" i kjøleskapet og at mamma kommer hjem i firetiden, eller jeg finner noens byggeplan over en hytte. Da jeg så denne firkantede plankebiten på en hylle i berget, tenkte jeg straks "BOK!" og så "Bok? Planke? Planke med tekst på?". Jeg er en evig litteraturviter. I alle fall klatret jeg ned for å undersøke, og snudde til og med den kjedelig utseende plankebiten om - en vet jo aldri når verden likevel rister et ess ut av ermet. Slik så den ut på undersiden:
For en fangst! Eller hva? Jeg kan ikke se bort ifra at det er en Guds engel selv som har lagt den der i bergveggen, for at jeg skal finne den og omvendes. Men viktigere er det at jeg blir så fryktelig glad av å få mine evige ideer om fiksjon og symboler belønnet en gang iblant. Jeg liker å tenke at når blikket mitt lander på en uvanlig utseende trebit i en bergvegg, betyr det noe. Verden liker å respondere med hånlatter og søppel. Jeg vet ikke hvor mange plastflasker jeg har løftet opp fra fjæren uten at det har vært en flaskepost. Jeg vet ikke hvor mange film- og bokkarakterer jeg har misunnet fordi de aldri undersøker uten å finne. Så funnet av et lite ikon i en bergvegg får meg til å føle meg belønnet av verden selv: det gjorde en allerede kjempefin sykkeltur til et helt lite eventyr.
6. mai 2009
Gratulerer med dagen, Silje
Jo, takk for det.
Det føles ikke så verst å være tjueto.
Jeg leste (og skrev) for ikke så lenge siden at en skal være på en intellektuell høydare når en er tjueto.
Skjønt synet mitt har bare blitt dårligere og kondisjonen bare verre.
Det er jo ennå mange år til jeg ikke kan gå i femtitallsbruktkjoler uten å være sær.
Jeg skal gå med den grå og gule på formiddagen, og med den blå på kvelden.
Det er ennå hele tre år til tjuefemårskrisen.
Nå på morgenkvisten skinner solen så den vekker meg, og i kveld skal jeg ordne i stand til en innendørs piknik.
Jeg er fryktelig glad i å ha bursdag, selv om jeg har merket at det er småtrendy å ikke være det. Det er mange som sier fine ting til meg, jeg får pynte meg og jeg får la være å skrive på eksamensoppgaven min selv om jeg bør. Det er en hel dag der jeg får lov til å være fullstendig selvsentrert, og jeg kan til og med kreve andres oppmerksomhet så lenge jeg sørger for at de får litt kake til gjengjeld. Det er en flott avtale, synes jeg. Jeg synes til og med at det er fint når folk synger bursdagssangen. (Men så er det også jeg som hevder at jeg bare skal gifte meg for å få gå i brudekjole og høre fine taler om hvor flott jeg er.)
Nå skal jeg sørge for at jeg blir enda fjongere og la være å ta klesvasken. Men kanskje skal jeg skrive litt på eksamensoppgaven likevel, for jeg er nerd nok til at jeg synes den er gøy.
Det føles ikke så verst å være tjueto.
Jeg leste (og skrev) for ikke så lenge siden at en skal være på en intellektuell høydare når en er tjueto.
Skjønt synet mitt har bare blitt dårligere og kondisjonen bare verre.
Det er jo ennå mange år til jeg ikke kan gå i femtitallsbruktkjoler uten å være sær.
Jeg skal gå med den grå og gule på formiddagen, og med den blå på kvelden.
Det er ennå hele tre år til tjuefemårskrisen.
Nå på morgenkvisten skinner solen så den vekker meg, og i kveld skal jeg ordne i stand til en innendørs piknik.
Jeg er fryktelig glad i å ha bursdag, selv om jeg har merket at det er småtrendy å ikke være det. Det er mange som sier fine ting til meg, jeg får pynte meg og jeg får la være å skrive på eksamensoppgaven min selv om jeg bør. Det er en hel dag der jeg får lov til å være fullstendig selvsentrert, og jeg kan til og med kreve andres oppmerksomhet så lenge jeg sørger for at de får litt kake til gjengjeld. Det er en flott avtale, synes jeg. Jeg synes til og med at det er fint når folk synger bursdagssangen. (Men så er det også jeg som hevder at jeg bare skal gifte meg for å få gå i brudekjole og høre fine taler om hvor flott jeg er.)
Nå skal jeg sørge for at jeg blir enda fjongere og la være å ta klesvasken. Men kanskje skal jeg skrive litt på eksamensoppgaven likevel, for jeg er nerd nok til at jeg synes den er gøy.
2. mai 2009
Om å ikke høre godt nok
Jeg innbiller meg iblant at jeg sliter såpass lite med flink-pike-komplekset at jeg ville vært i stand til å stå på krava når det skulle være nødvendig. At jeg kan si nei når en arbeidsbyrde blir for tung, at jeg kan unndra meg ansvar for saker og mennesker som blir en belastning, at jeg ville krevd rettighetene mine dersom jeg slet med noe som det gis hjelp for. Til en viss grad er det kanskje sant også, i alle fall at jeg har blitt langt flinkere enn jeg en gang var. Jeg er i stand til å si nei til ting jeg ikke vil store deler av tiden, jeg er i stand til å kvitte meg med bekjentskaper som tærer på kreftene mine uten å gi noe tilbake, jeg er i stand til å si ”dette vil jeg” og leve ut et Nora-kompleks selv om det innebærer en del vanskeligheter og mye narsissisme.
Nå skal jeg imidlertid fortelle om noe jeg er fryktelig dårlig til å anerkjenne, og som jeg har brukt det siste året på å bli mer bekvem med enn jeg var: Jeg hører dårlig.
Jaha, tenker vel dere, og hva så? Kanskje har jeg til og med nevnt det før, for jeg prøver virkelig å bli flinkere til å si ifra med jevne mellomrom. Før var det nesten ingen som visste om det i det hele tatt, nå er det noen flere enn det var. Jeg hørseltestet meg i fjor, og de sa at jeg ikke trenger et høreapparat når jeg kompenserer såpass godt som jeg gjør, og at jeg antagelig oppnår mer ved å opplyse folk enn ved å bruke et. Visstnok blir lydene høyere av et apparat, men også mer kaotiske og vanskelige å sortere, slik at jeg ikke ville blitt mindre sliten uansett. Men selv om jeg har blitt litt flinkere til å si ifra om at det er slik (om enn ikke flink nok), og selv om det ikke er så alvorlig at jeg trenger høreapparat, er det bare noen ytterst få som har hørt noe som helst om hva det tross alt innebærer.
Det innebærer nemlig ganske mye mer enn en (jeg) skulle tro. Jeg har pleid å overse hørseltapet mitt selv. Jeg hører jo folk godt nok til at jeg ikke trenger apparater av noe slag, så det burde ikke være noe å dvele ved. Men det er nok det: For eksempel innebærer det at jeg virkelig misliker å se filmer uten tekst. Også norske filmer, selv om det er verst med engelske. Også norske TV-programmer en vanlig kveld i noens stue. Selv når volumet er høyt nok til at jeg får med meg gangen i det som skjer, får jeg ikke med meg særlig mange detaljer. Jeg er vant til at alle andre ler av noe morsomt på TV-en, mens jeg ikke aner hva det dreide seg om. Mange ganger i løpet av en kveld. Så mange at som regel bare ler jeg også litt, sånn for syns skyld – ellers blir det jo så teit.
Jeg kan ikke være skriveren i møtesammenheng, jeg får nemlig alltid en og annen aha-opplevelse når jeg leser referatet etterpå. Selv om jeg får med meg alt det viktigste, går jeg glipp av ting som menneskers etternavn eller enkelte andre detaljer som noen ganger er viktige og andre ganger ikke. Hodet mitt er vant til å sile bort all uviktig informasjon og fokusere all oppmerksomhet på det som til en hver tid er viktigst. Jeg hører aldri bråkmakerne på raden bak oss i kinosalen, for jeg har lukket det ut fra virkeligheten min. Det er ganske skummelt når samtalen rundt meg plutselig dreier inn på musikk, og jeg innser at vi hører på radioen. Behovet for å være oppmerksom nok gjør også at jeg bare hører på en av gangen når flere snakker samtidig. Derfor liker jeg ikke å spise i kantinen på Dragvoll når den er full av folk, og jeg liker ikke å være på utesteder for å gjøre noe annet enn å danse: det er så mye bråk der, jeg får med meg så lite av alt det morsomme og sosiale som foregår. Og hodet mitt blir så fryktelig slitent! Når det endelig blir stille rundt meg, har jeg hodepine og tinnitus. Jeg har ofte kommet tilbake fra en spisepause og vært mye mer sliten enn jeg ble av lesingen jeg tok pause fra.
Jeg hører ikke hva folk sier når de roper til meg på litt avstand, jeg hører ikke hva folk sier til meg om de står utenfor en dør og snakker. Det er ikke bare fordi jeg er nerd at jeg sitter på første benk i forelesningssalen. Jeg hører riktignok at noe sies, bare ikke sammenhengen i lydene: de smelter sammen og kunne like gjerne vært på et fremmed språk. Jeg fester ofte blikket mitt på folks lepper, fordi det er lettere å følge med da. Jeg hører ikke alltid folk som står med ryggen til, folk som mumler og folk som snakker fort. Jeg har alltid hatet hemmeligheter, for jeg hører jo aldri hva folk hvisker til meg uansett. Veldig ofte hører jeg ikke alle ordene i folks ytringer, men hodet mitt pusler sammen det viktigste og konkluderer med hva de manglende bitene må være. Det går veldig fort, så fort at jeg nesten ikke er klar over at det er hull der selv. Noen ganger går det selvsagt fryktelig dårlig, og samtalene får et merkelig anstrøk av ”God dag mann økseskaft”.
Og det aller verste av alle konsekvensene hørseltapet innebærer, er at jeg så ofte føler meg dum. Jeg glemmer selv at når jeg ikke alltid klarer å følge med, kan det skyldes at jeg bruker veldig mye krefter på å få det til, at det er bråkete omgivelser eller folk som snakker lavt, at det er ørene og ikke hodet mitt som er et problem. Jeg kan synes at jeg er forferdelig dårlig sosialt og at jeg oppfører meg uhøflig, når det i virkeligheten dreier seg om folk som snakker så lavt at de vanlige metodene ikke kompenserer for det, slik at jeg feiloppfatter det de sier, overhører dem ufrivillig eller spør opp igjen for mange ganger. Jeg legger sikkert mer vekt på det enn folk rundt meg gjør, siden jeg merker meg flere av situasjonene og blir langt mer stresset av dem, kanskje til og med har gjort meg selv stresset på forhånd (desto mer stresset jeg blir, desto mindre får jeg med meg, naturlig nok). Men slik er det. Og jeg skal prøve å bli flinkere til å fortelle folk om det, framfor å smile litt dumt og fortsette samtaler som blir stadig merkeligere for begge parter.
Nå skal jeg imidlertid fortelle om noe jeg er fryktelig dårlig til å anerkjenne, og som jeg har brukt det siste året på å bli mer bekvem med enn jeg var: Jeg hører dårlig.
Jaha, tenker vel dere, og hva så? Kanskje har jeg til og med nevnt det før, for jeg prøver virkelig å bli flinkere til å si ifra med jevne mellomrom. Før var det nesten ingen som visste om det i det hele tatt, nå er det noen flere enn det var. Jeg hørseltestet meg i fjor, og de sa at jeg ikke trenger et høreapparat når jeg kompenserer såpass godt som jeg gjør, og at jeg antagelig oppnår mer ved å opplyse folk enn ved å bruke et. Visstnok blir lydene høyere av et apparat, men også mer kaotiske og vanskelige å sortere, slik at jeg ikke ville blitt mindre sliten uansett. Men selv om jeg har blitt litt flinkere til å si ifra om at det er slik (om enn ikke flink nok), og selv om det ikke er så alvorlig at jeg trenger høreapparat, er det bare noen ytterst få som har hørt noe som helst om hva det tross alt innebærer.
Det innebærer nemlig ganske mye mer enn en (jeg) skulle tro. Jeg har pleid å overse hørseltapet mitt selv. Jeg hører jo folk godt nok til at jeg ikke trenger apparater av noe slag, så det burde ikke være noe å dvele ved. Men det er nok det: For eksempel innebærer det at jeg virkelig misliker å se filmer uten tekst. Også norske filmer, selv om det er verst med engelske. Også norske TV-programmer en vanlig kveld i noens stue. Selv når volumet er høyt nok til at jeg får med meg gangen i det som skjer, får jeg ikke med meg særlig mange detaljer. Jeg er vant til at alle andre ler av noe morsomt på TV-en, mens jeg ikke aner hva det dreide seg om. Mange ganger i løpet av en kveld. Så mange at som regel bare ler jeg også litt, sånn for syns skyld – ellers blir det jo så teit.
Jeg kan ikke være skriveren i møtesammenheng, jeg får nemlig alltid en og annen aha-opplevelse når jeg leser referatet etterpå. Selv om jeg får med meg alt det viktigste, går jeg glipp av ting som menneskers etternavn eller enkelte andre detaljer som noen ganger er viktige og andre ganger ikke. Hodet mitt er vant til å sile bort all uviktig informasjon og fokusere all oppmerksomhet på det som til en hver tid er viktigst. Jeg hører aldri bråkmakerne på raden bak oss i kinosalen, for jeg har lukket det ut fra virkeligheten min. Det er ganske skummelt når samtalen rundt meg plutselig dreier inn på musikk, og jeg innser at vi hører på radioen. Behovet for å være oppmerksom nok gjør også at jeg bare hører på en av gangen når flere snakker samtidig. Derfor liker jeg ikke å spise i kantinen på Dragvoll når den er full av folk, og jeg liker ikke å være på utesteder for å gjøre noe annet enn å danse: det er så mye bråk der, jeg får med meg så lite av alt det morsomme og sosiale som foregår. Og hodet mitt blir så fryktelig slitent! Når det endelig blir stille rundt meg, har jeg hodepine og tinnitus. Jeg har ofte kommet tilbake fra en spisepause og vært mye mer sliten enn jeg ble av lesingen jeg tok pause fra.
Jeg hører ikke hva folk sier når de roper til meg på litt avstand, jeg hører ikke hva folk sier til meg om de står utenfor en dør og snakker. Det er ikke bare fordi jeg er nerd at jeg sitter på første benk i forelesningssalen. Jeg hører riktignok at noe sies, bare ikke sammenhengen i lydene: de smelter sammen og kunne like gjerne vært på et fremmed språk. Jeg fester ofte blikket mitt på folks lepper, fordi det er lettere å følge med da. Jeg hører ikke alltid folk som står med ryggen til, folk som mumler og folk som snakker fort. Jeg har alltid hatet hemmeligheter, for jeg hører jo aldri hva folk hvisker til meg uansett. Veldig ofte hører jeg ikke alle ordene i folks ytringer, men hodet mitt pusler sammen det viktigste og konkluderer med hva de manglende bitene må være. Det går veldig fort, så fort at jeg nesten ikke er klar over at det er hull der selv. Noen ganger går det selvsagt fryktelig dårlig, og samtalene får et merkelig anstrøk av ”God dag mann økseskaft”.
Og det aller verste av alle konsekvensene hørseltapet innebærer, er at jeg så ofte føler meg dum. Jeg glemmer selv at når jeg ikke alltid klarer å følge med, kan det skyldes at jeg bruker veldig mye krefter på å få det til, at det er bråkete omgivelser eller folk som snakker lavt, at det er ørene og ikke hodet mitt som er et problem. Jeg kan synes at jeg er forferdelig dårlig sosialt og at jeg oppfører meg uhøflig, når det i virkeligheten dreier seg om folk som snakker så lavt at de vanlige metodene ikke kompenserer for det, slik at jeg feiloppfatter det de sier, overhører dem ufrivillig eller spør opp igjen for mange ganger. Jeg legger sikkert mer vekt på det enn folk rundt meg gjør, siden jeg merker meg flere av situasjonene og blir langt mer stresset av dem, kanskje til og med har gjort meg selv stresset på forhånd (desto mer stresset jeg blir, desto mindre får jeg med meg, naturlig nok). Men slik er det. Og jeg skal prøve å bli flinkere til å fortelle folk om det, framfor å smile litt dumt og fortsette samtaler som blir stadig merkeligere for begge parter.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
