Jesper Juul er verre enn Klara Klok

En av mine laster er den at jeg har valgt dagbladet.no som min hovedkilde til nyheter og annet avisstoff på nett. Trass daglige frustrasjoner knyttet til alskens skrivefeil, merkverdige setningsstrukturer og årsaksforhold og ikke minst de evig deprimerende kommentarfeltene med meningene til mine medlesere, er det et valg jeg holder fast ved. Når det kommer til stykket, er det ingen annen nettavis som har så lattervekkende overskrifter og usannsynlige tanker om hva journalistikk er, som dagbladet.no. Med mindre en regner med vg.no, så klart. Jeg regner ikke med vg.no fordi bare femten sekunders lesing på nettsiden deres gir meg hodepine og en fornemmelse av at jeg snart vil utvikle epilepsi. Nettsiden deres er så dårlig at jeg knapt godtar at den er en del av dagens kommunikasjonssamfunn i det hele tatt. Og for å komme tilbake til dagbladet.no; de har i ny og ne en både lesbar og noenlunde interessant Magasinet-artikkel å by på.

De siste årene har det imidlertid blitt en trend for nettaviser å skilte med sex- og samlivspalter av ymse slag. Disse er sjelden gode, men som regel bare fordi de tar utdatert og allerede velkvernet materiale og kjører det gjennom kvernen en gang til, uke etter uke. En evinnelig påminnelse om alt fra gjennomsnittslengden på penis til «det er aldri din skyld dersom mannen din slår». Vel. Inntil Jesper Juul dukket opp og ble dagbladet.nos faste Klara Klok-spaltist.

Jesper Juul er nemlig den verste samlivsspaltisten jeg noen gang i hele mitt lange liv har vært ute for, og da inkluderer jeg Dr. Münster fra BT og alle spaltister for ukeblader i hele Norge. Jeg skal komme til hvorfor, men først skal vi se litt på bakgrunnen hans. I informasjonsboksen på dagbladet.no (som i de nyeste artiklene er fjernet) skrives det følgende om Jesper:

[Jesper Juul er] [e]n av Skandinavias ledende familieterapeuter. Han er også foredragsholder, spaltist og forfatter av en rekke bøker om livet i familien.
Hans mest kjente bok, «Ditt kompetente barn», er så langt oversatt til 13 språk og er solgt i 350 000 eksemplarer. Juul jobber som veileder og terapeut i ni land. (Mine uthevinger. Gjelder i alle øvrige sitater også.)1

Ni land. Jesper Juul er veileder og terapeut i ni land. Ifølge nettsidene hans er han dessuten utdannet til familieterapeut i tre land simultant (Danmark, Holland og USA – ingen studiesteder spesifisert) og er nå leder av et institutt for familieterapi - samtidig som han tilbringer tre måneder i året med å hjelpe bosniske flyktningebarn.2 Om ikke personen som trer fram for ditt indre øye nå, er mistenkelig nok i seg selv, hevder dagbladet.no altså at han er en av Skandinavias ledende familieterapeuter og at vi bør høre på det han har å si. Og det kan virkelig ikke stemme. Nå er jeg ikke den som vanligvis kommer med påstander om at en lekmanns oppfatninger av saker og ting er vel så gyldige som en utdannet terapeuts, men når all fornuft i meg skriker i protest over rådene hans, må det vel være noe galt? Jeg er ikke utdannet familieterapeut og jeg jobber aldeles ikke i ni ulike land på en gang, men alle Jesper Juuls råd lyser av sneversynthet og gammelmodig (på det beste) tankegang. Jeg får meg rett og slett ikke til å tro det.

Jeg skal selvsagt komme med eksempler. Et av hovedproblemene med mesterterapeuten Juul, er nemlig hans fullstendig merkverdige retorikk, og hans generaliserende og lite kjønnsnøytrale kategoriseringer av menneskene han skal gi råd til. For eksempel hevder han i spalten sin at «[k]vinner spesielt har en selvdestruktiv tendens til å tro at kjærligheten løser alle problemer».3 Han beskriver en kritisk og kontrollerende far som hustyrann og sier at

«[d]enne type ektemenn og fedre var det mange flere av for femti og hundre år siden, og de døde alle ensomme og med ødelagte relasjoner bak seg. Men de — og det skal man ikke ta feil av — opplevde seg selv som suksessfulle fordi de var dypt overbevist om at de og de alene visste hva som var rett og galt».4

Jeg reagerer på at Juuls karakteristikker både er tatt ut av løse luften og at de er stigmatiserende og håpløst gammeldagse. En kan ikke levere slike «faktasetninger» om menn og kvinner i en samlivsspalte uten at det sementerer forestillinger som vi (det overveldende flertallet opplyste mennesker – hark!) prøver å få oss bort fra. Hva i all verden vet Juul om at alle hustyranner dør ensomme? Og dør de virkelig ensomme hvis de, som Juul sier, opplevde seg selv som suksessfulle og var dypt overbevist om at de hadde rett? I det hele tatt synes jeg at det er merkelig at Juul, en utdannet terapeut, opererer med ord som «hustyrann», «sirkusdirektørsyndromet» og tilsvarende begreper (konteksten til den siste kommer nedenfor) for å forklare problemer han bare kjenner til gjennom et relativt kort brev. Etter Frode Thuens inntog på samlivsspaltemarkedet, trodde jeg vi hadde beveget oss over på en nøytral og forståelsesfull grunn der en ikke trenger stigmatiserende «hverdagsord» for å nå fram til hverdagsmennesket. Den gang ei.

Det andre hovedproblemet med Juul, er hans merkelige årsakssammenhenger og snodige råd. Det henger selvsagt så uløselig sammen med retorikken han bruker, at den kommer til å bli kommentert her også. For eksempel: I en sak som handler om en datters fortvilte forsøk på å nå fram til en kald mor som bare vil snakke om strikketøy, forklarer Juul morens oppførsel med at hun har levd overflatisk, og det overflatiske har blitt til slik:

«Man kan selvfølgelig undre seg over hvordan disse kvinner kunne leve et tilsynelatende overflatisk liv så lenge, og en del av forklaringen må vi til deres menn for å finne. Menn som din far levde sammen med sine koner i mange år, uten å være ekte og gi partneren motstand. Først når ensomheten og frustrasjonen hadde bygget seg opp til en gedigen isvinter kom tilbakemeldingen i form av skilsmisse."5

Deretter sier han klart ifra om at datteren må se til «å bli voksen» og akseptere at moren ikke kommer til å endre seg. Altså: Om en skriver til Juul og forteller at mamma ikke er «dyp» nok og at hun nekter å snakke om følelser, kommer Juul umiddelbart til å skylde på din far, som umulig kan være «ekte» og heller ikke gir «partneren motstand». Hva slags snodig årsaksforhold er det? Og selv om jeg synes han er mildt berettiget når han råder datteren til å slutte å konfrontere moren og kreve følelsesladde samtaler om «dype» temaer, kan man da umulig snakke om at hun «må bli voksen»? Skal ikke terapeuter være såpass språkbevisste at de vet at både begrepet «voksen» og «moden» er ganske problematiske både i bruk og innhold? Han kunne sagt at de er forskjellige typer. Han kunne rådet henne til å betvinge sin egen personlighet og akseptere morens. Men at hun skal «bli voksen»? En er voksen etter fylte atten, ferdig med det

Et eksempel til. Ingen eksempler er gode før det er to av dem. Når en 17 år gammel gutt beskriver farens ampre humør og spør hva han kan gjøre for å få faren mindre sur og kritisk ved middagsbordet, åpner Juul svaret sitt kort og kontant med dette: «Egentlig er det jo mammaen din sin jobb du tar på deg her.»6 Han fortsetter med å diagnostisere faren med «sirkusdirektørsyndromet» (et forhåpentligvis for anledningen oppfunnet syndrom), og skriver videre at om samtale ikke når frem (gutten hevdet å ha prøvd snakking allerede), råder han 17-åringen til å få med seg hele familien på å reise seg fra middagsbordet og gå sin vei med en gang farens kritikk begynner å komme. Jeg synes jeg ser det for meg, jeg. En sedvanlig middag en sedvanlig dag, faren er sur og stressa som alltid og spør om leksene er gjort – vips! Hele familien reiser seg og straffer ham kollektivt ved å gå sin vei. Ærlig talt. Livet er dessverre ikke en Hollywood-film. Om pappa ikke hører på deg når du setter deg ned med ham for å snakke alvor, kommer han ikke til å bli verken blidere eller mer lydhør av at hele familien lager protesttog i stuen. Både i dette eksempelet og i det forrige, presenterer Juul både årsakssammenhengene og forklaringene sine som selvfølgeligheter, før han kommer med sine snedige råd. Symbolsk sett peker han ut over historien med en feiende og lite spesifikk bevegelse, og hevder at «dette har lange røtter!». Hustyrranner var det mange av for hundre år siden, og da følte de slik og gjorde sånn. Nå er det nesten ikke flere igjen. Husmødre før i tiden var ensomme og overflatiske, og den «dype» og barnslige datteren «er medlem av en ganske stor internasjonal klubb» når hun sliter med sin relasjon til moren. Alt er generaliseringer og løse utsagn om at «slik er det jo», ingenting støttes opp av referanser til forskning.

Det som frustrerer meg aller mest med Juul, er det at han er av de snikende og liksom-flinke som får folk til å høre på ham og ansette ham i ni forskjellige land på en gang, før han sniker inn alskens utdaterte holdninger til mor-far-barn-roller i spaltene sine og blander dem med det som sikkert skal være en «forfriskende direkte stil» eller noe slikt tøys. Jesper Juul kommer med direkte skadelige råd og forklaringer på det verste og bare håpløst innlysende svar på det beste. Han sementerer kjønnsroller og årsaksforhold som burde dø ut omkring disse dager, og når han prøver å være moderne strekker han det ikke lenger enn til «kvinner er også slemme!». Velkommen etter! Jeg synes at Juul er langt verre enn Klara Klok-damene fra Norsk Ukeblad, Hjemmet og Allers. Disse henger godt nok igjen på 50-tallet og kommer med helt hårreisende utsagn, men det er også det en forventer av dem. Av et menneske som jobber i ni land og er utdannet tre steder simultant samt driver et institutt som utdanner familieterapeuter (som kanskje skal ha med faktiske familieproblemer å gjøre, ikke bare skrive spalter på dagbladet.no), venter jeg noe helt annet. Jeg forventer en viss faglig kompetanse, en viss grad av sunn, moderne fornuft. Det finner en ikke hos Juul. Skjønt, han skal ha for at han er geskjeftig, og med den arbeidsmengden han må ha i sine ni land og ett institutt, ser jeg for meg at den gjennomsnittlige tiden han bruker på dagbladet.no-spalter kan være nede i et drøyt kvarter. Ikke at det unnskylder ham.

Jovialitet

Jeg øver meg for tiden på å være jovial.

Jovial (uttales med et solid trykk på første stavelse: jovvial) er en betegnelse på det å være godslig eller gemyttlig. I denne sammenheng betyr det først og fremst å kunne være trivelig og omgjengelig i møte med tilfeldige fremmede eller halvbekjente. En jovial person kan når som helst småprate med bussjåføren, jenten fra forelesningen eller naboen. Jeg er (inntil videre) ikke særlig jovial.

Når en en gammel dame sukker over været for å åpne en trivelig småprat, smiler jeg stivt, stirrer tomt på henne i noen sekunder og sier nervøst og teatralsk "Ja. Det er jammen vått for tiden". Deretter dør samtalen brått ut. Jeg har sagt noe som absolutt kan kalles et svar, ledsaget av et smil, men det er likevel et feil framstilt svar. Det fører ikke til videre samtaler, det tvert imot dreper dem. Bussjåfører hilser ikke tilbake om jeg hilser på dem, damer i butikken blir stive av skrekk om jeg kommenterer det de gjør. Jeg har etter hvert (tror jeg) funnet ut hvorfor: jeg mangler jovialitet. Jeg virker rett og slett ikke som om jeg mener et ord av det jeg sier. Og det gjør jeg selvsagt heller ikke, personene er ikke meg bekjente og samtaleemnene er trivielle og grunnleggende falske. Men jeg vil jo gjerne kunne føre trivielle samtaler likevel. Iblant treffer en folk som er verdt en samtale. Jeg har hørt rykter om at samtaler med bussjåfører og gamle damer kan berike en ellers kjedelig dag. Er en flink til å være jovial når det ikke betyr noe som helst, blir det dessuten betraktelig lettere å skulle føre en samtale med noen en faktisk vil bli kjent med, men ennå ikke kjenner. Jovialitet er en god egenskap som har mange bruksområder.

Så langt har jeg øvd meg på å skape grobunn for småprat ved å smile hyggeligere og si "God morgen!" ofte. Det har resultert i to jovialitetsprøver som jeg selv mener at jeg har bestått. Her følger en redegjørelse:

Jovialitetsprøve 1, bussjåføren:
Bussjåfører er gode prøveemner for jovialitet. Spesielt når en hver morgen går på bussen på dens endestopp, ofte mens bussjåføren tar seg en timinutters pause og rydder opp i bussen. Jeg prøver meg som sagt hver morgen på et smilende og trivelig "God morgen!", mens jeg venter på en sjanse til å prøve mine småpratevner. En morgen regnet det fælt og jeg kom hoppende bortover grusstien for å unngå en rekke små sølepytter. "Jaså!" sier bussjåføren, som tar seg en røyk utenfor bussen. "Du kommer trippende, du!"

Til vanlig ville jeg stoppet, tenkt meg om, sagt "Hehe. Ja." og en pinlig stillhet ville fulgt.

"Ja, det er så fryktelig mange sølepytter her!" sa jeg, klistret på meg et muntert smil og fortsatte: "Går det greit om jeg går inn i bussen selv om du har røykepause?" "Åjada!" sa bussjåføren. Så gikk jeg inn på bussen, ristet paraplyen og fant meg et sete, og bussjåføren kom inn for å rydde i midtgangen. Nå fulgte en minst tre minutter lang samtale om hvilke funn en bussjåfør kan gjøre mens han rydder i setene (flest mobiltelefoner og t-kort), den gangen jeg mistet mobiltelefonen min og en snill bussjåfør ga den tilbake til meg (han slo opp på "mamma" i telefonlisten, "Haha, ja, vi må være oppfinnsomme!" sa bussjåføren), hvilke plikter en bussjåfør har utenom busskjøringen (å bringe fulle mennesker hjem, å sørge for at "sånne litt forvirrede" får seg på jobb om morgenen(!)) og noen avsluttende betraktninger rundt været.

Jeg gir meg selv ståkarakter og anser meg for beriket.

Jovialitetsprøve 2, dame i kiosken:
En annen jovialitetsprøve som ofte oppstår, er når kunder i en butikk tar en "kunder imellom"-prat om noe de leter etter og ikke finner, er misfornøyd med eller når en av dem gjør noe litt snålt. En slik oppstod nylig mens jeg var i kiosken for å lete etter yoghurt og en annen dame var ute i nøyaktig samme ærend. Hun tok ned en yoghurt og satte den tilbake, deretter en ny, så en tredje. Så sa hun (fordi det var litt snålt å ta så mange yoghurter og så sette dem tilbake): "Ja, jeg klarer bare ikke bestemme meg! Jeg ville ha blåbærsmak, men det har de ikke."

Til vanlig ville jeg hevet øyenbrynene, smilt anstrengt og sagt "Hem. Ja, det kan være vanskelig, det." og en pinlig stillhet ville fulgt.

Nå sa jeg: "De har Go' Morgen med blåbærsmak, da. Om det er en fullgod erstatning." Det var det ikke. Vi snakket litt om ulike yoghurttyper med blåbærsmak og deres fordeler og ulemper samt yoghurtutvalget på kiosker og i butikker. Damen valgte til slutt en molteyoghurt, sa farvel og ble borte.

Jeg gir meg selv ståkarakter også her.

Med mer øvelse regner jeg med å bli riktig jovial og å betraktelig øke sjansene mine for å en dag helt tilfeldig bli venn med en kjemperik og ensom gammel dame som deretter testamenterer meg hele sitt jordlige gods.

Metaforer som ikke funker på Silje

"Det er noen som sier at skjult mobbing føles som å gå opp til eksamen hver dag."

"... litt som lille julaften?"

Stemningsgruk av Piet Hein

Jeg er så forkølet, forpint og besværet,
og det er så synd og så trist,
og jeg er så syg, som ingen har været –
siden jeg var det sidst.

Og jeg ligger i sengen og tænker kun på,
at jeg har det så vederstyggeligt,
og er så elendig og mishandlet, åh!
Og det er i grunden så hyggeligt.

(Hvorfor passer det så fint å vie dagens blogginnlegg til et forkjølelsesgruk? Åpenbart fordi jeg er forkjølet, selvsagt, men også av noen andre grunner. Jeg er for eksempel forkjølet i et dansktalende hjem og severes dansk mat og dansk trøst, derfor passer det ekstra godt med et dansk gruk. Videre har jeg det nøyaktig slik det står skrevet, så på prikken at jeg kunne skrevet gruket selv. Piet Hein tar meg på kornet, og jeg klarer ikke en gang å bli beskjemmet over det. Jeg ligger her i en seng med et vakkert lappeteppe over meg og synes fryktelig synd på meg selv og har det riktig så hyggelig.)

Elefantpolitikk

Jeg satt på bussen uten musikk og høstmørket gjorde at jeg stort sett ikke hadde annet å se på enn ansiktet til Ola Borten Moe fra Senterpartiet, som til gjengjeld hang rett foran ansiktet mitt slik at jeg måtte lene meg godt bakover i setet for i det hele tatt å kunne se på ham uten å skjele. Ganske snart merket jeg det også andre har merket seg, nemlig at bildevalget som akkompagnerer Ola Borten Moe egner seg ypperlig for busstanker. Det er slik: Folk på ski, folk på benk, far og sønn, mann i robåt, mann i svart-hvitt som ser tenkende ut, elefanter.

Elefanter.

Jeg blir sittende å tenke over elefantene. Dette er hva jeg tenker: Ola Borten Moes valgplakat har en svær overskrift. Det er: "Det gode liv - der du bor". Sist jeg sjekket, bodde ikke elefanter i Norge. De bor fortrinnsvis i India eller Afrika. Så hva mener Ola Borten Moe med bildevalget sitt? Elefanter bør også ha gode liv der de bor (i India eller Afrika)? Eller "Om så elefantene kom hit (fra India eller Afrika), skulle de få et godt liv."? I så fall presiserer plakaten på snedig vis hvordan Ola Borten Moe ønsker deg et godt liv der du bor så lenge du bor i Norge, hvilket en for så vidt må forvente når partiet, valget og mannen alle er norske. Prøver Ola Borten Moe rett og slett å invitere elefanter til Norge, der han skal sørge for at de får et godt liv (i Kristiansand dyrepark)? Om vi ser på selve elefantene, ser de imidlertid ikke ut til å være enige om hvor og hva de vil. Bildet viser en stor elefant som dytter i en liten, og den lille har både fire føtter og snabel solid plantet i en bakke som ser alt annet enn norsk ut. Gjør dette Ola Borten Moe lettet? "Vi hadde måttet gi indiske/afrikanske elefanter et godt liv om de kom hit, men det vil de heldigvis ikke?". Si det.

I og med at alle de andre bildene viser hvite mannfolk i tredveåra (noen andre, senere, gjør meg oppmerksom på at flesteparten av dem er Ola Borten Moe selv), synes jeg dessuten at det er mulig, om ikke så veldig nærliggende, å tolke elefantene billedlig, altså som mennesker. I så fall blir implikasjonene straks ganske absurde og i noen tilfeller nifse. Jeg velger å forlate det sporet uten nærmere spesifikasjoner og heller nevne hvordan bakmannens navn kompliserer tingene ytterligere for den som er villig til å trekke teksttolkning langt. Ola Borten Moe ønsker alle et godt liv der de er (og han ikke er), med eller uten indiske/afrikanske elefanter?

Upassende eller ikke, vi kan trygt si at Ola Borten Moe har laget en mangetydig og underholdende valgplakat, om enn kanskje ikke på den måten han helst ville. Det viser seg nemlig selvsagt at Ola Borten Moe tror han vet hva han driver med når han plasserer elefanter på plakaten sin på en måte som skriker "finn en feil og tolk den!". Grunnene hans kan en lese om her. Etterpå kan en trygt ignorere dem. Forfatteren er tross alt noenlunde skinndød.

Intermesso

Høsten setter inn. Jeg er hjemløs, pakket i esker og forholdsvis ubrukelig. Før i dag syklet jeg til Dragvoll, svimmel av overgangen fra ferie til studentwebs høflige påminnelse om at jeg er tillitsrepresentant og bør sørge for å få sagt navnet mitt høyt ved et orienteringsmøte som begynner om et kvarter. Jeg holdt den lille presentasjonen av meg selv foran en del ukjente og noen svært kjente fjes mens mitt eget var blodrødt og svett av anstrengelsen. Etterpå hørte jeg bare halvparten av det orienteringsforeleserne sa, akkurat den halvparten som lot meg skjønne at jeg kan ha gjort noe feil med oppmeldingene mine og at masterstudiet er noe vanskeligere enn studiehåndboken ga uttrykk for, og jeg kjente at jeg var veldig, veldig tørst og at nå er jeg tilbøyelig til å begynne å tenke alvorlig på det der med høreapparat. Straks etter at møtet var ferdig kjøpte jeg tre tunge pensumbøker og følte at deres faglige tyngde allerede begynte å tynge meg ned på en annerledes måte enn selve fagkodene og orienteringsmøtene gjør. Jeg la igjen informasjonsheftet mitt på disken i Tapir bokhandel og måtte oppom instituttkontoret for å hente et nytt, og vips hadde mirakel-Eli på instituttkontoret ordnet en masteravtale og lesesalplassøknad til meg og sendt meg ut av døren med et helt annet «Dette ordner vi!»-smil enn noen studentveileder noengang har smilt: et som virker like godt som mammas da jeg fikk meg ut av sengen før skidagen i femte og hun sa «Du kan få være hjemme, Silje.» før jeg hadde bestemt meg for om jeg skulle lyve på meg at mageknipen var noe annet enn gruing. Og etter at Eli slik hadde lappet meg sammen nok til at jeg dro til byen og gikk på kafé, var det en annen som så at jeg fremdeles slepte beina etter meg og tok meg med ut til sjøen. Høstvinden blåste hår i øynene mine og sivet rykket hit og dit så det nesten ble underlig at så mye bevegelse kunne være avslappende, og det demret for meg at jeg har det skikkelig fint. Jeg er hjemløs, pakket i esker og forholdsvis ubrukelig, men hvem venter vel en sømløs overgang fra vestlandsregn og peisvarme hytter til disse vindkastene? Jeg skal lese Vente, blinke som venter og blinker i vesken min, slik bøker gjør når de venter på å leses, og så får jeg vel etter hvert svineinfluensaen og kan begynne å syte på ordentlig.

Hjemløs, ja. Om noen vet om en leilighet for to et sted mellom sentrum og Dragvoll, er det jeg som vil bo i den.

Bergen

Jeg satt på kafé og ventet på Lene, som hadde havnet på villspor mens hun letet etter en pakke posten hadde sendt til feil postkontor. Jeg manglet lesestoff. Imidlertid har jeg alltid min kjære, svarte Moleskine i vesken, som jeg i ny og ne skriver mine memoarer i, og lett beskjemmet tok jeg den opp og begynte å fordrive tiden med den og en lettflytende svart Pilotpenn. Selv om jeg vel vet at det å skrive på kafeer, og i alle fall i en Moleskine, som er for forfatterspiren som den skrå luggen for en emo, har vært uglesett siden J. K. Rowling lot seg intervjue om sine skrivemetoder en gang tidlig på totusentallet. Bergen er tross alt hipsterbyen. Jeg så en sekstenårig ungpike med en svart skissebok på kafé Opera dagen i forveien, og smilte lett hånlig av henne.

Og jammen santen. Inn kommer unge herr Hipster. Han ser slik ut:



I det han passerer meg, som sitter på en barkrakk ved vinduet, hva tror du han tillater seg? Han flirer. Åjada. Han har plassert en merkelapp i pannen på meg, og på den står det: Forfatterspire, Moleskine, Oldismote. Han ler, og jeg vet så altfor godt hvorfor han ler. Jeg ville ledd selv, om det ikke var meg selv som plutselig var frøken Innbilt Forfatterspire ved høylys dag og i egen fødeby. Jeg bøyer hodet, rødmer og søler trassig litt mer kaffe på min kjære Moleskines tettskrevne sider. Jeg ser slik ut:



Likevel, jeg nekter å la meg vippe av pinnen. Mens jeg trassig messer ”JEG ER PÅ EKTE, MITT FETISJISTISKE FORHOLD TIL MOLESKINEBØKER HAR INGENTING MED LIVSLØGNER Å GJØRE! E’KKE HIPSTER, LIKER BARE BRUKTKLÆR!” inni meg, skriver jeg videre i min Moleskine og sipper til min svarte kaffe og venter iherdig på Lene. Det tar nok tre minutter før jeg ser opp fra sidene og ut av vinduet igjen. Unge herr Hipster har satt seg på utebordet rett nedenfor vinduet jeg sitter bak. Han har tatt fram sin skrikende ikke-Moleskinske kladdeblokk og plassert en blå kulepenn bak øret. Han skriver.

Nå er det jeg som flirer. Både dypt selvironisk, lett hånende og med en umiskjennelig fellesskapsfølelse.